Da jeg ble pappa

Det største som har skjedd meg, skjedde for litt over  en uke siden -  jeg er blitt pappa! For dere som tør å lese om fødelsen, har jeg nå skrevet et innlegg om dette.

Vi lå i senga og så på Derren Brown natt til lørdag den 10, da Synnøve reiste seg for å gå på badet. Plutselig hører jeg, “Oj, nå tror jeg vannet gikk”. Min umiddelbare reaksjon var at dette kunne jeg ikke tro, men så klart var det så sant som det ble sagt.

Først virret jeg rundt som en hodeløs kylling i et par minutter, før jeg fikk roet meg ned (eller, Synnøve roet meg ned). Vi tok en telefon til sykehuset, og fikk vite at vi kunne slappe litt av hjemme til riene ble hyppigere og sterkere. Det skulle ta tre og en halv time før vi ringte en venninne og typen hennes, og fikk de til å kjøre oss til sykehuset.

På sykehuset var det overbooket, da Juli er den måneden flest barn blir født. Vi ble sendt inn på et lite rom med enkeltseng, en stol og et bord. Hun la seg ned i senga, mens de målte bevegelse og hjertefrekvensen til barnet ved hjelp av noen målere de festet på magen hennes. Nå var klokken over 4 på natta, og jeg begynte å bli passe trøtt. Riene var ikke så sterke enda, så jeg la hodet ned på pulten for å slappe litt av. Synnøve lå på senga og prøvde å slappe av for å forberede seg på det som skulle skje.

Riene blir sterkere…

Et “HNNGGH” fra senga vekker meg fra den lette søvnen, og jeg innser for alvor at situasjonen har begynt på en oppatstigende kurve. Jeg forsøker å riste av meg søvnen for å skjerpe sansene. Riene begynner å bli sterkere og jeg gjør mitt for å berolige henne. Jeg dro i den røde snoren for å tilkalle jordmor, slik at jeg kunne si i fra at riene hadde blitt såpass sterke. Siden det var overbooket på sykehuset ba de oss bare om å vente og prøve å slappe av. Slik skulle det pågå i flere timer, da de ikke hadde en ledig fødestue til oss. På naboromme hører vi en annen kvinne føde, og etter en stund hører vi babygråt. Jeg kan ikke tro at dette kommer til å skje oss også om kort tid.

En følelse av hjelpesløshet og frustrasjon tar over når kjæresten min ligger på senga og nærmest skriker etter smertestillende, og beskjeden vi får er at “Det gjør vondt å føde, bare vent litt så kommer det en jordmor og ser etter dere”. Etter det som virker som alt for lang tid, kommer det omsider en jordmor inn til oss og gir Synnøve en paralgin forte og akupunktur. Hun får roet seg litt, i ca en time, før riene kommer tilbake sterkere og hyppigere. Jeg drar i snora igjen, men nå er det vaktskifte, så vi må nok vente litt til før noen kan hjelpe oss. Jeg hyler innvendig “HJELP!” da beroligende ord og stryking på korsryggen bare virker overflødig, og det eneste som kan hjelpe er mer smertestillende (noe vi ikke får på dette tidspunktet).

Med tiden kommer en jordmor og sjekker åpningen, som nå er på 4cm. Hva med fødestua? Hva med lystgass, og epidural? Vi må nok fint finne oss i og vente litt til. Hvert minutt føles som en time, og jeg bare venter på at noen skal komme og ta over denne situasjonen. Synnøve blir mer og mer preget av situasjonen og har nå ekstremt vondt. Hvorfor kan ingen hjelpe oss!?

“EPIDURAL!”

Jeg føler meg mer hjelpesløs når hun faktisk begynner å få pressrier, noe som betyr at ungen definitivt er på vei ut. Her befinner vi oss alene på et lite rom, med en fødende kvinne og hennes kjæreste som eneste hjelp. Hva kan jeg stille opp med nå? Jeg begynner å se for meg det marerittet at jeg må ta i mot ungen alene. Vi føler oss oversett. Den røde snora trekkes i, og jeg sier at nå MÅ vi få mer hjelp.

Neida, fødestuen er ikke ledig. Og ikke før vi kommer oss dit, kan hun få bedøvelse og lystgass. Som en slags trøst sier hun at hun kan begynne å gjøre i stand dryppet som må til for å få epidural. Igjen går jordmor ut.

Noen minutter senere kommer hun tilbake og forteller at de har en har en fødestue ledig. Endelig! Klokka er nå ti, og vi har vært på dette lille rommet i seks smertefulle timer. Hun blir lagt til i senga hun skal føde, mens jordmor skal sette dryppet i hånda. På en eller annen måte blir ikke dryppet satt på riktig måte, så det faller ut mens blodet renner fra hånda og væsken i dryppet renner på gulvet. Glimrende…

Plutselig kommer andre jordmødre inn til min store lettelse. De gjør i stand og forbereder slik at alt skal være klart. Smertene begynner å bli ekstreme, og Synnøve klarer så vidt å hviske “epidural!”. Åpningen er visst såpass stor nå, at en epidural nå bare vil forsinke prosessen. Det er med andre ord for sent å få smertestillende, så lystgassen tas flittig i bruk (ikke at det så ut til å hjelpe fra mitt perspektiv).

PRESS, PRESS, PRESS

Alvoret setter inn da pressriene er som sterkest. Ved en hver ri, må Synnøve nå presse alt hun kan, og jeg må hjelpe til med å holde hodet hennes opp for å gjøre det lettere å presse. Et par jordmødre gjør seg klar til å ta i mot ungen, og pulsen slår i taket da jeg omsider ser litt av hodet på ungen der “down under”. Etter mye hyling fra Synnøve: “AAAAUU”, jordmødrene: “PREEEESS” og  jeg: “HJEEELP!” kommer ungen plutselig ut og jeg kan ikke tro hva jeg opplever i det jeg ser ungen og hører gråten fra min nye sønn. Han blir umiddelbart lagt opp på brystet hennes, mens han blir tørket av. Nå har jeg mistet all evne til å snakke, og jeg klarer ikke annet enn å se på sønnen min og Synnøve. Jeg tror vi er like sjokkert alle tre. Som en siste oppgave, trenger navlestrengen å bli klippet av, noe de spør om jeg ønsker å gjøre. Såklart! En følelse av surrealisme slår over meg i det jeg står der og klipper av babyens nå unødige fysiske forbindelse til mor.  Klokken er nå 12.05, Lørdag den 10 Juli.

Fryd og gammen

Vi får tid på oss til å slappe av og hente oss inn igjen. Babyen blir veid og målt, og vi får i oss litt mat. Følelsesmessig er jeg helt nummen etter alt som har skjedd de siste timene. Jeg tror jeg var innom hele følelsesregisteret og det er glatt det mest intense jeg har vært med på. Og dette kommer fra en som tross alt ikke var involvert i fødselen slik som kjæresten min. All hyllest til alle kvinner som noen gang har født!

Her er gullet! De hadde ikke flere blå luer igjen på sykehuset, så han fikk låne en rosa!

Jeg har nå vært pappa i 10 dager, og jeg har gjort meg opp en del tanker og erfaringer jeg kommer til å skrive om i neste innlegg. For dere som er nysgjerrig, her er et bilde av go’gutten hvor han er et døgn gammel.

Har du unger? Har du vært med på en fødsel? Har du født? Fortell meg gjerne hvordan det er, i kommentarfeltet under!