Min historie

Her om dagen tenkte jeg på hva som har vært min største utfordring, og hvordan jeg kom meg gjennom det. Jeg har bestemt meg for å skrive en artikkel om dette, slik at du kan bli litt mer kjent med meg, og vite hvordan jeg ble introdusert for selvutvikling.

Da jeg var 19 år flyttet jeg til Trondheim for å studere pedagogikk og psykologi. Jeg husker fremdeles følelsen av å flytte til en helt ny by, hvor man nesten ikke har noen bekjente. Det var veldig spennende, og jeg gledet meg til å begynne på studenttilværelsen. Den skulle vise seg å ikke bli helt som forventet.

Å komme rett ut fra en trygg tilværelse på folkehøyskole, til plutselig å stå på egne ben skapte store kontraster i tilværelsen min. Denne overgangen skulle vise seg å trigge noe som jeg hadde kjent litt på tidligere, angst.

Plutselig ble det så ubehagelig å befinne seg i situasjoner der jeg følte jeg måtte være. Når jeg for eksempel satt på bussen fikk jeg ekle fornemmelser i kroppen, hvor jeg trodde jeg skulle besvime. Når jeg følte meg låst i en situasjon, som i lesesalen, følte jeg bare en utrolig sterk trang til å komme meg vekk fra situasjonen. Jeg følte meg svimmel og synes det ble tyngre å puste.

Jeg hadde min faste plass i lesesalen øverst og bakerst, fordi jeg som oftest pleide å gå før de andre. Jeg klarte ikke å være på kino, var minimalt i byen, holdt meg for det meste på ”trygge” plasser, og unngikk det som skapte angst. For å si det slik, jeg taklet offentlige situasjoner svært dårlig.  Daglige panikkanfall ble en del av hverdagen min. Det som skulle bli en av mine beste perioder, viste seg å bli en av de verste på grunn av dette problemet. Jeg var så utrolig skuffet over at situasjonen min ble på denne måten.

Denne tilværelsen skapte store begrensninger på hvordan jeg ønsket å leve livet mitt. Man kan mildt sagt si at jeg ikke trivdes med å ha det sånn.

Noe måtte gjøres for å komme ut av dette…

Så, jeg begynte å jobbe med meg selv, samtidig som jeg fikk god støtte av andre. Det første jeg lærte var å møte frykten. Det man frykter blir bare større og verre når man unngår det. Så enkelt er det. Jeg eksponerte meg mye for det som ga meg angst. Noen ganger fungerte det bra, andre ganger ikke.

Det andre jeg lærte var å endre tankegangen. Det er greit nok å være i en situasjon man frykter, og møte frykten – men det hjelper lite om ingenting er blitt endret mentalt sett. Dersom man gjør noe på samme måte hele tiden, vil man alltid få samme resultater.  Ved å endre tankegangen, vil man også endre opplevelsen.

Etter hvert fant jeg også ut at jeg måtte akseptere situasjonen min. Dersom man har noe man sliter med, må man simpelthen bare akseptere og anerkjenne dette. Dette er ekstremt viktig for at man skal komme videre. Alle har sitt å slite med, sånn er det bare – og vi kan gjøre noe med det så snart vi aksepterer det.

Det skulle bli noen år hvor jeg virkelig måtte jobbe med meg selv. Jeg hadde det utrolig tøft på den tiden, men når jeg ser tilbake på det i dag ville jeg ikke vært foruten. Dette kan jeg si nå, fordi jeg har lært utrolig mye, og utviklet meg masse som person.

Faktisk er jeg mer sosialt fri nå, enn hva jeg var da jeg begynte å slite med angst! Dette kommer av at jeg har pushet meg selv så mye at mine komfortsoner har blitt utvidet.  Jeg har vært gjennom en endringsprosess hvor det skulle utrolig mye jobbing til, men som nå har gitt meg avkastning i forhold til den personlige utviklingen.

Min virkelighet i dag, er en helt annen enn hva den var for noen år siden. Du vil ikke tro hvor mye jeg har lært av dette, og jeg bruker mye av det jeg har lært, til å nå andre personlige mål.

Jeg havnet inn i selvutvikling ved at jeg leste en bok som het Trange rom og åpne plasser av Torkel Berge og Arne Repål. Da fikk jeg meg en aha-opplevelse som skulle danne fundamentet for min personlige utvikling; Man kan faktisk endre sin ”skjebne”! Dette betød fra da av at jeg ikke var dømt til å leve et liv preget av angst. Ved hjelp av hard jobbing, kan man faktisk forandre på situasjonen sin selv, og konstruere virkeligheten sin slik man vil ha den! Tro det eller ei, men dette tenkte jeg ikke på da det herjet som verst. Jeg var såpass preget at jeg så for meg at det skulle være slik for alltid.

På grunn av denne aha-opplevelsen ble jeg utrolig motivert, og begynte å se et lys i enden av tunnellen. Jeg satte meg det målet at en dag var det jeg som skulle bestemme over angsten, og ikke den som bestemte over meg.

Å ha problemer med angst er ekstremt vanlig, og du kjenner garantert noen som har det. Angst er en folkesykdom som for mange er vanskelig å prate om. Dette er litt dumt, med tanke på hvor mange som sliter med dette. Dersom du har en venn som sliter med angst, er det beste du kan gjøre å støtte vedkommende, oppmuntre, og kanskje hjelpe vedkommende med noe du har lært innenfor personlig utvikling.

Dette var min historie, jeg håper du har fått noe ut av den. Nå vet du litt om hvor jeg ”kommer fra” og hvorfor jeg er lidenskapelig opptatt av selvutvikling.